Johanne is a member of the Council of the Hardanger Academy for Peace, Development & Environment – a driving force in establishing it, caring for his archive and a memorial for Johan – and an old friend of his. You’ll learn more about their cooperation below – first in English, then in Norwegian.
Johanne has been a teacher at the Steiner School in Bergen for 30 years and practised peace education and culture with children from 7 to 14 years. She has three children and now nine grandchildren with whom she spends a lot of time. She says – There is always something new to learn when it comes to socialisation and peace culture. I’m a great believer in singing and music in daily work and practising language and movement.
•
The Transcend course in January 2017, Johanne to the right of Johan.
Photo by Susanne Urban.
•
It is already a year since Johan Galtung left us on this currently troubled and strange planet. Few people have worked in the service of peace as long and as intensely concentrated as he has. All his research, all his explanations about the significance of the stages of conflicts and he has left behind in his many books and in his articles, teaching materials, lectures and notes in a
rich archive material.
Few people have warned and prepared the world as well as he did for the turmoil we are now experiencing. May his friends and former pupils and students around the world
world now please help to bring his rich material to light in all its interdisciplinarity and all its diversity!
Johan Galtung has participated in annual peace symposiums in Jondal, one of Hardanger’s gems, from 2000 to around 2020. Every summer, in a large State of the World lecture, he reported how the temperature was around the world’s regions, just as fresh and engaging every year.
He was keen for people to take notes in order to be able to use the material for further research later in the year, to keep track of developments and to understand the situation as best they could.
He was concerned that it was primarily neighboring countries that could help where the need and conflicts were greatest. For example, in the Middle East.
A concern that grew stronger in Johan’s mind year by year was the U.S.A.’s great self-image as guardian of the state of the earth, its ever-increasing base activities, and ever-increasing warfare. He saw clearly that the US regime had to be over by the mid-2020s. And here we are.
•
But why little Jondal far inside the Hardangerfjord on the west coast of Norway?
In the late 1990s, Johan Galtung received a call from his relative Leif, who was then mayor of Jondal, telling him that he had a newly built small cabin for sale, built by a relative of both of them.
Wasn’t it time for Johan to return home to the land of his fathers, at least for a few weeks a year? Johan conferred with his Japanese wife Fumi, and they agreed that this was what they wanted and accepted the offer.
In this way, Johan once again had a home in Norway after many years as “Johan without a country” – the title of his memoires – but with addresses in Washington and Kyoto, Versonne in France and Alfaz del Pi in Spain. Alfaz was left as the address and now also a small cabin by Lake Torsnesvannet, a good distance up the mountain from what had been the Galtung family’s headquarters since 1306.
The same year that Fumi and Johan furnished their newly acquired cabin, they began working with Bjørg and Leif Galtung to prepare a peace symposium in Jondal for the following summer.
From then on, annual peace symposiums were held in Jondal municipality in the summer between July and August. A board was eventually established and the name of the organization became the “Nordic Peace Academy”.
In the organizational field, Laila Bergsagel, in particular put in a lot of work. After about 10 years, she asked to be replaced if the peace symposia were still to be held in Jondal.
Eventually, a group of five people from Bergen, the nearest larger city, were ready to try to organize a symposium for the following summer, 2012. We met regularly, about every two weeks, got to know each other well and had a program for the summer ready by Christmas time. Our small group – Anne Helgedagsrud, Edvard Vogt, Sondof Rabbe, Øystein Øgård and Johanne M. Hartwig – was elected as the new board of the Nordic Peace Academy during the year in a pleasant handover from the former board in Jondal.
Our most important task so far has been to design a program for this summer’s peace symposium, divide the tasks between us and establish cooperation with members in Jondal.
I became the coordinator of this board and the person who contacted Johan as the program was designed. The cooperation in the board was characterized by optimism and joy, and we agreed to continue after this trial year’s symposium.
At the closing holiday bonfire, Olsok, in July down by the lake, the Hardanger Academy Council was founded, which, in addition to Johan Galtung, consisted of Barbara Gentikov, Jan Øberg as Nordic representative, Edvard Vogt and John Skogseth, former mayor of Jondal. Edvard Vogt was appointed Chairman of the Council. We ended this year’s symposium by singing Dona nobis pacem in canon.
•
The first board of the Nordic Peace Academy had struggled to find a venue/house that could be used for year-round seminars and meetings. They had already set their sights on Jonatunet, a large three-storey building, airy and bright, situated in a beautiful park. The house was built in 1934 as a tuberculosis sanatorium. It was originally ochre yellow, and was listed externally and protected interior.
After the war, the building was transferred to a psychiatric nursing home. Many stories bear witness to the fact that it was a good house to be in for both patients and staff. Several nurses in the village took further training in psychiatric care and the house has been a workplace for many people in the village. The patients had now been transferred to their own homes by government order.
original hometown municipalities, to the sorrow of both the village of Jondal, the patients themselves and the nurses and other staff in the house.
The house was simply empty of people, but still full of things. Our board of directors summoned three former mayors and the then mayor, Jon Larsgard and Fumi and Johan Galtung, to a meeting in the hotel where we raised the question of whether we should apply to Helse Fonna to take over the house.
We were 12 people present at this meeting. It was unanimously agreed to initiate a search process with a view to taking over the house and garden. It was already clear that Helse Fonna, via the municipality or the county council, wanted the house to be taken over by a non-profit foundation or limited company.
There were many good meetings and conversations at the town hall, first and foremost with the mayor and councillor on this occasion. In the end, the Hardanger Academy was approved by the municipal council as the heir to Jonatunet. This was a great pleasure for us and a reason for just as much gratitude.
But still, just to be on the safe side, we held a new meeting at the hotel, once again we were 12 people gathered to hear if there was agreement that we could accept this great gift and declaration of confidence.
Both Johan and Edvard Vogt had given a resounding YES by telephone. The oldest of the former mayors, who was gathered in this new solemn decision, said that sometimes you have to just “jump into the 70,000 fathoms” and now we stood on such an occasion.
With this YES, also from John Skogseth, the rest of the YES’s around the table came in quick succession. As a dowry, we also received money to renovate all the bathrooms, as the house had been exposed to frost damage that winter. UrbanRabbe Arkitektkontor took on the renovation of toilets and bathrooms with very successful results.
•
Throughout this process, Johan was active but largely physically absent, based as he was primarily in Alfaz del Pi with his long working days as a peace researcher and conflict manager at the international level, always working intensely on parallel tasks.
As the coordinator of our steering group, he and I were often in contact with each other, both by phone and email. From the outset, we had a good and trusting working relationship. We had some common traits in our deep culture and perhaps that’s why it was never necessary to go into long explanations about why we thought this and that.
In any case, we had an intuitive and good connection. With a warm twinkle in his eye, he said straight to the full hall: “Vox Johannae, lex Johanni.” (John’s voice/words are
John’s Law). For the most part, it was about times that had to be changed and that sort of thing. But he thought it was funny with the name we had in common and had come up with a little pun he could use between us “Latins”.
That’s how it came about that he asked if he could keep me as a contact person for the change of chairman that I wanted when Hardangerakademiet took over Jonatunet in 2014.
Johan and chairman Jon Larsgard go through the gate to the future at the opening of Jonatunet on August 1, 2015. Photo by Susanne Urban.
•
Johan was a person who always allowed hope and optimism to characterize his days whenever possible. He worked continuously, starting his working day at 5-6 in the morning, resting for just under an hour in the middle of the day and then continuing into the evening towards bedtime, interrupted only by meal breaks and conversations.
This way he got two working days out of one, he declared happily. He kept this even during family visits and on
holidays. He probably felt that there was a lot to do in his life. He didn’t make great demands on his own behalf, even though he was often perceived as such.
Mostly, I experienced him as a modest and undemanding person. But he knew what he could and would stand for.
•
Now it was time for the Hardanger Academy to plan how we could make the best possible use of our beautiful and very spacious building! A new board was set up for the house, which also became a limited company under Hardangerakademiet.
Edvard Vogt, who had a doctorate in law, became chairman of the new limited company, and the old, but expanded board could then take care of everything that had to do with the content of the Hardanger Academy: peace, development and the environment – the United Nations’ work goals.
We had frequent meetings for anyone who wanted to join us at Kari Hartveit’s art gallery at Paradis, fruitful meetings, always inspiring for the community. We became
agreed that we would offer a Basic Course in Peace, Development and Environment with six modules (long weekends at Jonatunet) per year, three in the fall and three in the spring, excluding the peace symposium in the summer.
One of the six sessions was to include Johan’s Transcend course, which was held at the end of January.
All our seminars were designed to prepare for a world that needs to change in terms of justice and sisterhood rather than growth economy and competition – in short!
At the same time, we had to accommodate, for example, ski groups that wanted to train on the glacier or other organizations that wanted to rent the house for their own use and development: such as choirs, bands, orchestras, nature use, the Red Cross, everything we could think of at the same time.
•
Johan, for his part, was also eager to find meaningful uses of the house.
His plans were many and grand in the name of peace. The first thing he immediately thought of was to hold the 22nd conference of the World Futures Studies Federation (WFSF).
This international futures research group was to hold its 21st conference in 2013.
They had always held their conferences in major world cities. But Johan wanted them to hold the 22nd conference at Jonatunet in the Hardangerfjord. And, miraculously, he managed to convince the conference organizers that
this was an ideal place to have a futurist conference!
At least there wasn’t much to disturb all the conversations, the presentations, the research! It’s the biggest event we’ve ever had, it was prepared by futurists from all over the world – and by us at Jonatunet!
Anne Heldagsrud will have many extra feathers in her cap
for excellent management of a large corps of volunteers! Every evening she gathered all the volunteers for a review of the day ahead and preparation for the next day. It was a very well-oiled event on all levels. Apart from Johan and Anne, no one should be mentioned and no one is forgotten. The conference was called Humankind 2050.
Meanwhile, our Basic Course in Peace, Development and the Environment ran smoothly for three years so far. Small colleges and good collaborations arose each time. All “students” participated in practical work and in artistic practice in connection with the academic purpose that was conveyed by professionals, philosophers, farmers, economists depending on the approach of each individual seminar. The seminars could be taken detached or assembled.
All the while, our Council has also been expanded by many people. The coordinator of the Council is now Ove Jakobsen. We need to help bring the Council together again at symposium times this year, as we had a routine in the past. Sadly, some of our leaders have passed away, besides Johan Galtung also Edvard Vogt, Barbara Gentikov and Trine Eklund.
•
On August 31, 2022, I spoke to Johan by phone from his home in Alfaz. Irene, who had been caring for her parents at the time, called, but I spoke mostly with Johan and also with Fumi. With the help of Irene, they had employed two daily helpers and, as far as I understood, had both put away their computers.
Johan then told us that he would like to donate his library, as it stood in Alfaz with pictures and diplomas – and his archive to the Hardanger Academy. He said on that occasion that he was confident that we were the place in Norway that would be willing to take care of the books, be able to create a place of work, combined with a library, museum of it and make the material available to those who would come to work with it and possibly live for a period in a “study cell” on the 3rd floor.
At the same time, he asked if I could find out where and how to apply for permission to scatter ashes after his death. He would like to have his ashes scattered around his cabin site up on the mountain by Torsnesvannet. Fumi wanted the same for her ashes, but preferably buried in a biodegradable urn.
He also asked if we could help organize a memorial service for him (them) in Jondal. This was to be a memorial service for everyone who wanted to be present. It was also very important that it should not be a sad event, but a celebration of life.
This has now been done, but so differently than what we could have imagined when this request was made. We will not go further into this here.
It was important for me to tell Johan’s sons in Oslo about this conversation. And to present the question of the donation to the Hardangerakademiet staff.
Jon Larsgard explained that it is the state administrator who grants permission for ash scattering with a map of the area in question. The permit was granted. Fumi and Johan signed and the signed papers were sent back to me from the state administrator with the permit, which was then forwarded to Johan with a copy to his children.
The memorial service was held, different from what we had intended, but Johan’s main objectives were met. The atmosphere was warm and respectful, a dignified celebration with good, informative presentations, lots of singing and beautiful eulogies.
Johan had sent money for this memorial service, as he said he would. The process of finding premises for the books has possibly been the most difficult. I think it has now been sorted out to everyone’s satisfaction.
The books and archive were driven from Alfaz del Pi to Bergen by John Sullivan, who was also involved in the packing. All the books are now placed after Erika
Degorte’s numbering in new beautiful shelves in Galtung Room at Jonatunet. It will be beautiful and ready for Erika’s arrival at the beginning of May.
The archive had been a small concern for the Galtung Group. How could we arrange it as securely as possible? Jon Larsgard was the municipality’s last mayor before the merger into a large municipality. He now owns the old Galtungset, a beautiful farm at Torsnes, and is also a board member of the Hardanger Academy.
He suggested that we could ask the Kraft Museum in Tyssedal, which is known for its skilled work with archives, if they would like to take care of Johan’s archive there. They said yes,
They thanked us for your trust and we have great respect for the work behind this archive. They will be able to digitize it, they will have lectures and attention around it in the build-up phase and exhibitions in connection with it when this process is finished. We simply could not have found a better storage option for Johan’s archive. The county heritage officer is also participating in this work.
Things have simply gone the way Johan wanted before his death: He has made his mark as a Westerner of Norway and returned to his roots with his legacy. May we all be able to help ensure that this legacy can have an impact on future peace work in the world. There are many treasures to be discovered in Johan’s research, his books and his conflict management ideas.
I had the opportunity to talk to Johan on the phone a few days before he died. I thanked him for his indomitable and infectious optimism, faith and perseverance in his work for peace. And then he said so warmly, “That’s what I was supposed to do with my life, you see!”
In deep gratitude, dear Johan!
Johanne Margrethe Hartwig
•
In this video from the Norwegian Boradcasting, NRK, you’ll get some glimpses of the amazing beauty of the landscape where Johan has his roots and returned to in more than one way.
In Norwegian
Nu er det allerede ett år siden Johan Galtung forlot oss på denne for tiden så urolige og underlige klode. Få mennesker har så lenge og så intenst konsentrert som ham arbeidet i fredens tjeneste. All sin forskning, alle sine forklaringer om betydningen av konflikters stadier og
forløsningsmuligheter har han etterlatt seg i sine mangfoldige bøker og i sine artikler, undervisningsmateriale, foredrag og notater i et
rikt arkivmateriale.
Få mennesker har også som ham varslet og forberedt verden så godt på den uroen vi nå opplever. Måtte hans venner og tidligere elever og studenter rundt omkring i
verden hjelpe å løfte hans iderike stoff frem i lyset i all sin
tverrfaglighet og hele sitt mangfold!
Johan Galtung har deltatt i årlige fredssymposier i Jondal, en av Hardangers perler, fra år 2000 til ca.2020. Hver sommer rapporterte han i et stort State of the World-foredrag hvordan temperaturen var rundt om i verdens regioner, like ferskt og engasjerende hvert år.
Han var opptatt av at folk noterte for selv å kunne bruke stoffet til å forske videre senere på året, for å følge med på utviklingen og forstå våkent så godt det lot seg gjøre.
Han var opptatt av at det først og fremst var naboland som kunne hjelpe til der nøden og konfliktene var størst. Som for eksempel i Midt-Østen.
En bekymring som ble sterkere hos Johan år for år var U.S.A.s store selvbilde som vokter for jordens tilstand, dets stadig økende basevirksomhet, og stadige økende krigsferd. Han så tydelig at U.S.A.s regime måtte være over mot midten av 2020-tallet. Og her er vi.
•
Men hvorfor lille Jondal langt inne i Hardangerfjorden på
Vestlandskysten av Norge?
I slutten av 1990-årene fikk Johan Galtung en telefon fra sin slektning Leif, som da var ordfører i Jondal om at han hadde en nybygget liten hytte til salgs, bygget av en slektning av dem begge.
Var det ikke på tide at Johan nå kom hjemover igjen til sine fedres jord, i alle fall for noen sommeuker i året.? Johan konfererte med sin japanske kone Fumi, og de var enige om at dette ville de gjerne og takket ja til tilbudet.
På denne måten fikk Johan igjen et hjem i Norge etter å ha hatt mange år som “Johan uten land”, men dog med adresser både i Washington og Kyoto, Versonne i Frankrike og Alfaz del Pi i Spania. Alfaz sto nå igjen som adresse og nå også en liten hytte ved Torsnesvannet, et godt stykke opp i fjellet fra det som hadde vært Galtungslektens hovedsete siden året 1306.
Samme år som Fumi og Johan innredet sin nyervervede hytte, begynte de sammen med Bjørg og Leif Galtung å forberede et fredssymposium i Jondal til sommeren etter.
Fra da av ble det holdt årlige fredssymposier i Jondal kommune om sommeren i overgangen juli/august. Det ble etter hvert opprettet et styre og navnet på organisasjonen
ble “Nordisk Fredsakademi”.
På det organisatoriske feltet la særlig Laila Bergsagel ned et stort arbeid. Etter ca. 10 år ba hun om avløsning, hvis fredsymposiene fremdeles skulle holdes i Jondal.
Etter hvert sto en gruppe på 5 personer fra Bergen, nærmeste by, klar til å prøve å få i stand et symposium til sommeren etter, 2012. .Vi møttes regelmessig, ca. hver annen uke, ble godt kjent med hverandre og hadde et program for sommeren ferdig ved juletider. Den lille
gruppen vår – Anne Helgedagsrud, Edvard Vogt, Sondof Rabbe , Øystein Øgård og Johanne M.Hartwig – ble i løpet av året valgt som nytt styre i Nordisk Fredsakademi ved en hyggelig overlevering fra det forhenværende styret i Jondal.
Vår viktigste oppgave var så langt å utforme et program for sommerens fredssymposium, fordele oppgavene oss i mellom og etablere et samarbeid med medlemmer i Jondal.
Undertegnede ble koordinator i dette styret og den som tok kontakt med Johan Galtung ettersom programmet ble utformet. Samarbeidet i styret var preget av optimisme og glede, og vi sa ja til å fortsette etter dette prøveårets symposium.
Ved det avsluttende olsokbålet nede ved sjøen ble Hardangerakademiets Råd stiftet, som ved siden av Johan Galtung besto av Barbara Gentikov, Jan Øberg som nordisk representant, Edvard Vogt og John Skogseth, forhenværende ordfører i Jondal. Edvard Vogt ble utnevnt som leder av Rådet. Vi avsluttet årets symposium med å synge Dona nobis pacem i kanon.
•
Det første styret i Nordisk Fredsakademi hadde syslet med å finne et lokale/hus som kunne brukes til helårsdrift for seminar – og møtevirksomhet. Man hadde allerede kastet sine øyne på Jonatunet, et stort treetasjes bygg, luftig og lyst beliggende oppe i lien i en vakker park. Huset ble bygget i 1934 som tuberkulosesanatorium. Det var opprinnelig okergult , og ble fredet eksteriørt og vernet
interiørt.
I etterkrigstiden ble bygget overført til psykiatrisk pleiehjem. Mange historier gir et vitnemål om at det var et godt hus å være i både for pasienter og personale. Flere sykepleieutdannede kvinner i bygden tok videreutdannelse i psykiatrisk pleie og huset har i det hele tatt vært arbeidsplass for mange mennesker i bygden. Pasientene var nå ved en statlig bestemmelse blitt overført til sine
opprinnelige hjemstavnskommuner, til sorg for både bygden Jondal, pasientene selv og pleiere og andre ansatte i huset.
Huset sto rett og slett tomt for mennesker , men fremdeles fullt av saker og ting. Styret vårt innkalte tre forhenværende ordførere og daværende ordfører
Jon Larsgard og Fumi og Johan Galtung til et møte i hotellet hvor vi tok opp spørsmålet om vi skulle søke Helse Fonna om å få overta huset.
Vi var 12 mennesker til stede på dette møtet. Det var enstemmig enighet om å sette i gang en søkeprosess med overtakelse av hus og hage for øye. Det var allerede klart at Helse Fonna via kommunen eller Fylkeskommunen ville at huset godt kunne overtaes av en ideell stiftelse eller aksjeselskap.
Det ble mange gode møter og samtaler på rådhuset, først og fremst med ordfører og rådmann i denne anledning. Det endte med at Hardangerakademiet ble godkjendt av kommunestyret som arvtaker av Jonatunet. Dette var jo en stor glede for oss med grunn til like stor takknemlighet.
Men likevel ble det for et sikkerhets skyld et nytt
møte på hotellet, igjen var vi 12 mennesker samlet for å høre om det var enighet om at vi maktet å ta imot denne stor gaven og tillitserklæringen. Både Johan og Edvard Vogt hadde telefonisk gitt sitt fulltonende JA til det. Den eldste av de forhenværende ordførerne, som var samlet i denne nye høytidlige beslutningen sa at av og til må
man bare hoppe ut på de 70.000 favner og nå sto vi ved en slik anledning. Med dette JA-et, også fra John Skogseth kom resten av Ja-ene rundt bordet på løpende bånd. Vi fikk enda til som medgift penger til renovasjon av samtlige bad idet huset hadde vært utsatt for en frostskade samme vinter. UrbanRabbe Arkitektkontor tok på seg fornyelsen av toaletter og baderom med meget vellykket resultat.
•
Under hele denne prosessen var Johan aktiv, men stort sett fysisk fraværende, hjemmehørende som han jo først og fremst var i Alfaz del Pi med sine lange dager som fredsforsker og konflikthåndterer på internasjonalt plan, alltid i intenst arbeid med parallelle oppgaver.
Som koordinator i vår styringsgruppe hadde han og jeg ofte kontakt med hverandre, både telefonisk og via mail. Vi hadde fra første stund et godt og tillitsfullt samarbeid. Vi hadde noen felles trekk i vår dypkultur og muligens derfor var det aldri nødvendig med lange forklaringer om hvorfor vi mente sånn og sånn?
I alle fall hadde vi intuitiv og god kontakt. Med et lunt glimt i øyet sa han rett som det var til full sal: “Vox Johannae, lex Johanni.” (Johannes stemme/ord er
Johans lov). Stor sett dreide det seg vel om tidspunkt som måtte forandres og den slags! Men han syntes det var morsomt med navnet vi hadde til felles og hadde funnet på det lille ordspillet han kunne bruke oss “latinere” i mellom.
Slik gikk det til at han spurte om han kunne beholde meg som kontaktperson ved den utskiftingen av styreleder som jeg ønsket da Hardangerakademiet overtok Jonatunet i 2014.
•
Johan var et menneske som alltid lot håp og optimisme få prege sine dager så sant det var mulig. Han arbeidet kontinuerlig, begynte sin arbeidsdag i 5-6-tiden om morgenen, hvilte en knapp time midt på dagen og fortsatte så til ut på aftenen mot leggetid, kun avbrutt av spisepauser med samtaler.
Slik fikk han to arbeidsdager ut av én, erklærte han fornøyd. Dette holdt han selv i familiebesøk og på
høytidsdager. Han følte nok at det var mye han skulle rekke i sitt liv. Store krav på egne vegne hadde han ikke, selv om han ofte ble oppfattet slik. Stort sett opplevde jeg ham som et beskjedent og kravløst menneske. Men han visste hva han kunne og ville stå for.
•
Nå var det om å gjøre for Hardangerakademiet å planlegge hvordan vi best mulig kunne gjøre bruk av vårt fine og kjempedigre hus! Et nytt styre ble stablet på benene
for huset som også ble et aksjeselskap under Hardangerakademiet.
Edvard Vogt, som var dr.juris. ble styreleder i det nye
aksjeselskapet, og det gamle, men utvidede styret kunne da ta seg av alt som hadde med det innholdsmessige i Hardangerakademiet å gjøre: fred, utvikling og miljø, F.N.s arbeidsmål.
Vi hadde hyppige møter for alle som ville være med hjemme i Kari Hartveits kunstgalleri på Paradis, fruktbare møter, alltid inspirerende for fellesskapet. Vi ble
enige om at vi skulle tilby et Grunnkurs i Fred, Utvikling og Miljø med seks bolker (langhelger på Jonatunet) per år, tre høst og tre vår, utenom fredssymposiet om sommeren.
En av de seks bolkene skulle inneholde Johans Trandscendkurs, det ble holdt i slutten av januar.
Alle våre seminarer skulle forberede en verden som må endres når det gjelder rettferdighet og søskenskap fremfor vekstøkonomi og konkurranse – kort sagt!
Samtidig måtte vi ta imot f.eks. skigrupper som ville trene på breen eller andre organisasjoner som ville leie huset til eget bruk og oppbygging: som kor, korps, orkester, naturbruk, Røde Kors, alt vi kunne komme på som samtidig
kunne skaffe oss den nødvendige økonomien til å drifte huset.
•
Johan Galtung på sin side var også full av iver for å finne
meningsfull bruk av huset.
Hans planer var mange og store i fredens navn. Det første han umiddelbart tenkte på var å holde den 22. internasjonale fremtidsforskerkonferansen av WFSF, World Futures Studies Federation. Denne internasjonale fremtidsforskergruppen skulle ha sin 21. konferanse i 2013.
De pleide alltid ha sine konferanser i store verdensbyer. Men Johan ville da gjerne at de skulle holde den 22. konferansen på Jonatunet i Hardangerfjorden. Og jamen klarte han ikke å overbevise de faglige forberederne om at
dette var et ideellt sted å ha en fremtidsforskerkonferanse!
Der var i alle fall ikke mye som forstyrret alle samtalene, fremleggingene, forskningen! Det er det største evenementet vi har hatt, det ble forberedt rundt om av fremtidsforskere i alle verdensdeler – og på
Jonatunet!
Her skal Anne Heldagsrud ha mange ekstra fjærer i hatten
sin for eksellent administrasjon av et stort korps av frivillige! Hver aften samlet hun alle de frivillige til en gjennomgang av dagen som lå bak og forberedelse av den neste dag. Det ble et veldig velsmurt arrangement på alle plan. Utenom Johan og Anne skal ingen nevnes og
ingen glemmes. Konferansen ble kalt Humankind 2050.
I mellomtiden gikk Grunnkurset vårt i fred, utvikling og miljø sin gode gang i tre år så langt. Små kollegier og gode samarbeid oppsto hver gang. Alle”studentene” deltok i praktisk arbeid og i kunstnerisk øvende i tilknytning til det faglige formålet som ble formidlet av fagfolk, filosofer, bønder, økonomer alt etter som hviken innfallsvinkel hvert enkelt seminar hadde. Seminarene kunne taes
løsrevet eller samlet.
Hele tiden er også Rådet vårt utvidet med mange mennesker. Koordinator i Rådet er nå Ove Jakobsen. Vi må hjelpe med å få samlet Rådet igjen ved symposietider i år, slik vi hadde en rutine på tidligere. Noen av våre høvdinger er gått bort, ved siden av Johan Galtung også Edvard
Vogt, Barbara Gentikov og Trine Eklund.
•
31. august i 2022 fikk jeg pr. telefon snakke med Johan fra hans hjem i Alfaz. Irene , som da hadde vært og stelt for sine foreldre ringte, men jeg snakket mest med Johan og også med Fumi. De hadde da fått knyttet til seg med hjelp av Irene to daglige hjelpere og hadde, så vidt jeg forsto, begge satt bort sine pc-er.
Johan fortalte da at han gjerne ville donere sitt bibliotek, slik det sto i Alfaz med bilder og diplomer – og sitt arkiv til
Hardangerakademiet. Han sa ved den anledning at han hadde tillit til at vi var det stedet i Norge som ville være villig til å ta vare på bøkene, kunne lage et arbeidssted, kombinert med bibliotek, museum av det og gjøre stoffet tilgjengelig for dem som ville komme å arbeide
med det og eventuelt bo en periode i en “studiecelle” i 3. etasje.
Samtidig ba han om jeg kunne finne ut hvor og hvordan man kan søke tillatelse om askestrøing etter sin død. Han vill gjerne ha sin aske strødd rundt på hyttetomten sin oppe på fjellet ved Torsnesvannet. Fumi ønsket det samme for sin aske, dog helst nedgravet i en biologisk nedbrytbar urne.
Han ba også om vi kunne hjelpe til med at det ble holdt en minnestund for ham (dem) i Jondal. Dette skulle være en minnestund for alle som hadde lyst til å være til stede. Viktig var det også at det ikke skulle være en sørgelig begivenhet, men en feiring av livet.
Dette er nå gjort, Jan, men så annerledes enn det vi kunne tenke oss den gangen denne forespørselen kom. Dette skal vi ikke gå ytterligere inn på nå.
For meg var det et viktig å få fortalt om denne samtalen til Johans sønner i Oslo. Og å legge spørsmålet om donasjonen frem for medarbeiderkretsen i Hardangerakademiet.
Jon Larsgard fortalte at det er statsforvalteren som gir tillatelse til askestrøing med kart over området det spørres for. Tillatelsen ble gitt. Fumi og Johan skrev under og de underskrevne papirene ble sendt tilbake til meg fra statsforvalteren med tillatelse, som så ble sendt videre til Johan med kopi til hans barn.
Minnestunden er avholdt, annerledes enn det vi hadde tenkt oss, men hovedmålene til Johan er oppfylt. Stemningen var varm og respektfull, en verdig feiring med
gode, lærerrike innlegg, mye sang og vakre minnetaler.
Johan sendte penger til denne minnestunden , som han sa han ville. Prosessen med lokale til bøkene har muligens vært det vanskeligste. Jeg tror det nå har ordnet seg til alles tilfredshet. Bøkene og arkivet ble kjørt fra Alfaz del Pi til Bergen av John Sullivan, som også var med på nedpakkingen. Alle bøkene er nå plassert etter Erika
Degortes nummerering i nye vakre hyller i Galtungstuen på Jonatunet. Der skal det bli vakkert og ferdig til Erika kommer i begynnelsen av mai.
En liten bekymring for Galtungruppen har vært arkivet. Hvordan skulle vi kunne sikre det mest mulig forsvarlig? Jon Larsgard var kommunens siste ordfører før sammenslåing til storkommune. Han eier nå det gamle Galtungsetet, en nydelig gård på Torsnes og er også styremedlem i Hardangerakademiet.
Han foreslo at vi kunne spørre Kraftmuseet i Tyssedal som bl.a. er kjent for sitt dyktige arbeid med arkiv om de kunne tenke seg å ta vare på Johans arkiv hos seg. Det sa de Ja til,
de takket for tilliten og har stor respekt for det arbeidet som ligger bak dette arkivet. De vil kunne digitalisere det, de vil ha fordrag og oppmerksomhet rundt det i oppbygningsfasen og ustillinger i forbindelse med det når denne prosessen er ferdig. Vi kunne rett og slett ikke funnet en bedre oppbevaringsmulighet for Johan Galtungs
arkiv. Fylkesantikvaren er også deltakende i dette arbeidet.
Det er rett og slett gått slik som Johan ønsket før sin død: Han har markert seg som vestlending og kommet tilbake til sine røtter med sitt ettermæle. Måtte vi alle kunne hjelpe til at dette ettermæle kan ha betydning for fremtidens fredsarbeid i verden. Mange har mange skatter å oppdage i Johans forskning, hans bøker og hans konflikthandteringsideer.
Jeg fikk anledning til å snakke med Johan i telefonen noen få dager før han døde. Da fikk jeg takket ham for hans ukuelige og smittende optimisme og tro og utholdenhet i sitt a beid for fred. Da sa han så varmt “Det var det jeg skulle med mitt liv, skjønner du.”
I dyp takknemlighet, kære Johan!
Johanne Margrethe Hartwig
•
Johan Galtung 1930-2024 
Leave a comment